Hvorfor lider vi?

I februar i år fikk jeg en innsikt i årsaken til lidelse. Jeg var i Kullu i de indiske Himalaya-fjellene for å besøke mine gamle venner fra tiden da jeg var tilknyttet guruen Swami Shyam. Jeg hadde fått leie en flott leilighet tilhørende noen som bodde der til og fra. Med et arsenal av varmeovner holdt jeg den skarpeste kulden ute. Der halvveis lå jeg på sofaen, drakk te og leste «Inexhaustable Mystery» av A. H. Almaas. Den hadde jeg funnet i bokhyllen. Jeg kjente litt til A. H. Almaas fra før da en god venn av meg følger hans vei og skole, «The Diamond Approach».

Boken imponerte meg med sin klarhet – helt til jeg kom til kapittelet om årsaken til lidelse. Her opplevde jeg at Almaas bommet på mål. Det var ikke direkte feil det som stod skrevet, men det var komplisert og omfattende og manglet den ene samlende innsikten.

Først litt om hva lidelse er
Lidelse er den psykiske smerten vi kan oppleve når vi er redde, når vi dummer oss ut, blir sett ned på, blir avvist og frosset ute, når vi mislykkes, når vi ikke forstår, ikke klarer å uttrykke oss, ikke får det vi ønsker oss og blir påtvunget noe vi ikke vil ha.

Lidelse opplever vi også i forbindelse med tap av en venn eller et familiemedlem, ved skilsmisse, ved svik og når noe vi trodde på viser seg å være falsk.

Vi kan også lide når vi ser andre lide, og særlig når vi selv er årsaken til at andre lider. De fleste mennesker er empatiske og andres smerte og lidelse kan oppleves like sterkt som vår egen. Selv har jeg alltid kjent en lidelse forbundet med estetikk – jeg lider når noe vakkert blir ødelagt – slik som forurensning av naturen, et gammelt tempel som blir bombet, kunstverk som blir vandalisert og kulturer som forsvinner.

Lidelse er noe annet enn fysisk smerte. Fysisk smerte kan være uutholdelig og grusomt. Heldigvis har vi en utviklet legevitenskap som ofte kan både lindre smerten og hjelpe oss bli friske!

For et år siden fikk jeg en liten smakebit. En tann gjorde så vondt at jeg kravlet rundt på gulvet og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg! Jeg knasket Paralgin Forte som sukkertøy. Det var en usigelig lettelse når jeg omsider fikk trukket tannen.

Men i visse tilfeller er fysisk smerte noe vi frivillig kan velge å utsette oss for. For eksempel medfører isbading betydelig smerte, men smerten og opphøret av smerten gir samlet en god opplevelse – for dem som driver med det.

Og motsatt, blir smerten påført oss ufrivillig er sjansen stor for at vi lider – noe som gjør smerten mye verre! Ja, påtvunget isbading ville nok vært ganske traumatisk for de fleste.

Så hvis smerte og lidelse er to forskjellige ting, hva er det som gjør at vi lider?

Lidelsens årsak
Vi lider når vi har motstand mot det som faktisk skjer, når noe i oss stritter imot fakta. Lidelse er en varsellampe, akkurat som smerte, om at noe ikke stemmer. Men når vi lider er det noe som ikke stemmer med hvordan vi synes det burde være. Og det er bra, for i mange tilfeller kan vi gjøre noe med det som skjer og forandre situasjonen.

Et ganske trivielt eksempel var jeg da jeg strøk på oppkjøring til førerprøven. Da led den 19-årige meg! Men jeg prøvde igjen og klarte det! Jeg forandret dermed situasjonen og lidelsen opphørte.

I andre tilfeller er det lite eller ingenting vi kan gjøre for å forandre situasjonen, for eksempel når noen nær oss dør. Da opphører smerten først når vi kan akseptere at det er som det er. Vi slipper taket i at det burde være annerledes.

Anonyme Alkoholikere bruker en bønn skrevet av den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr som mange er kjent med:

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Denne bønnen går til kjernen av lidelsens årsak, nemlig å ikke akseptere det vi ikke kan forandre. Vårt indre kart over hvordan virkeligheten burde være stemmer ikke med virkeligheten. Vi holder fast ved trosforestillinger som ikke blir bekreftet. Vi hevder hardnakket at vi har rett og at virkeligheten er feil. Da lider vi.

Men det er ikke så enkelt. Noen tilfeller faller imellom disse to enkle kategoriene. Vi kjemper for eksempel for menneskerettigheter, og det er usikkert om vi faktisk kan gjøre noe med uretten i verden eller ei. Da kan vi innta et fugleperspektiv til vår egen kamp og akseptere og finne ro i at vi inngår i denne kampen – vi anerkjenner at det finnes urett og vi akseptere at vi kjemper mot denne uretten. Dypest sett ser vi at det er som det er, men vi slutter ikke å spille vår aktive rolle i å forandre omstendighetene likevel. Eller vi opplever en sorg og innser at sorgen er der og at den trenger tid. Å kjempe mot sorgen for å unngå å lide, gjør oss ikke godt. Å akseptere at vi sørger kan gi oss ro midt i tapet og det vonde vi kjenner på.

Å lide er en del av livet. Men mye av lidelsen kan vi unngå ved å gi slipp på våre historier om hvordan ting burde, skulle, eller skal være. Vi innser at ting var som de var og at de er som de er; vi harmoniserer vår indre forestillingsverden med det som faktisk skjer.

Bjørn Årstad Seyffarth

Please follow and like us:

En litt uvanlig livshistorie…

Er dagene fylt med glede dukker ikke spørsmålet om meningen med livet så ofte opp. Det er først når livet virker kaotisk og uoversiktlig eller når det omsider har blitt stille at vi søker å få fatt i de røde trådene som binder veven i et liv sammen og som kanskje kan gi mening til det hele.

Jeg vokste opp under forvirrende omstendigheter med motstridende verdier og vurdering fra mor og far som skilte lag da jeg var 5 år gammel. Også skolegangen gav svært forskjellige versjoner av virkeligheten – først tre år på Rudolf Steinerskolen før mor plasserte meg på offentlig skole. Dette utfordret meg til å tenke og forstå hva som foregikk rundt meg. Moren min tok meg også med på en reise da jeg var 9 år gammel til Bali, Japan og Singapore. Det åpnet øynene mine for at verden er større enn lille Norge.

Som 13-åring begynte jeg å søke en dypere mening med livet. Det eneste jeg fant i nærmiljøet var en kristen ungdomsklubb. Det var godt å finne en slags sammenheng, men de andre ungdommene var ikke spesielt interesserte i å snakke om meningen med livet. De hadde nok med bordtennis, popkorn, hverandre og slalåmtur i vinterferien. Jeg hadde noen gode samtaler med lederne – vi forholdt oss i det minste til de samme spørsmålene, men svarene de gav meg var ikke for meg. Når de ikke lenger kunne forsvare sine påstander med logikk ble diskusjonen avsluttet med at det står i bibelen. Jeg søkte videre alene.

15 år gammel hadde jeg tenkt ut at meningen med livet er en X, en variabel som kan byttes ut med en hvilken som helst annen X. Det avgjørende var om man trodde at sin X var selve svaret. Det var vanskelig for meg å tro på en bestemt X som svaret på meningen med livet når det i prinsippet kunne ha vært noe helt annet. Dette ledet meg inn i en eksistensiell krise året etter.

Sommeren 1986 utsatte jeg meg for en ukes selvpålagt isolasjon på sommerstedet vårt på Hvaler. Jeg håpet å finne noen svar eller kanskje fred i sjela. Det var mer krevende enn jeg hadde trodd. Jeg følte meg på randen av galskap.

Langsmed veggen på lillehytta stod en gammel damesykkel uten gir, men med ballongdekk, fjærsete og stødig bagasjebrett. Jeg pumpet luft i dekkene, børstet vekk det verste støvet og rusten og satte av gårde med ryggsekk og gitar bakpå. Turen gikk fra Hvaler til Tromøya utenfor Arendal. Den tyngste biten var fra Kirkøya i Hvaler til Fredrikstad. Jeg var ikke i form og hadde ikke helt tro på at dette skulle gå. Men det gikk jo stadig fremover, og da jeg kunne ta fergen over fra Moss til Horten var jeg definitivt i gang. Jeg overnattet på ungdomsherberget i Tønsberg. Neste natt leide jeg en hytte jeg fant langs veien. I Kragerø bodde jeg hos en venn. Underveis måtte jeg bytte dekk og slanger – de var dønn morkne. Målet, anstrengelsen og smerten fokuserte oppmerksomheten min.

På Tromøya var det fredsleir for Nei til Atomvåpen og Ungdom mot Atomvåpen. Min eksistensielle krise fikk en pause erstattet av et fellesskap for en god sak. For meg var nok fellesskapet viktigere enn saken, for jeg trodde egentlig ikke at vi kunne utrette så mye – en gjeng med ungdommer i lille Norge.

Som 17-åring kom jeg i kontakt med en gammel skolekamerat fra Steinerskolen som introduserte meg til meditasjon. ”Du trenger ikke tro på noe som helst. Det handler om direkte erfaring. Lukk øynene og se hva du finner.” Det hjalp meg videre, og ledet meg inn i et godt miljø med våkne jevnaldrene. Omsider fant jeg glede og mening.

India
”Du drar ikke til India!” sa moren min. 19 år gammel flyttet jeg hjemmefra uten å si fra på forhånd og uten å oppgi adressen til moren min. Jeg flyttet inn hos en venn som hadde vært Hare Krishna og dermed også hadde et nært forhold til indisk kultur. Og, han hadde et billig rom til leie. Jeg jobbet noen måneder på Arbeidsformidlingen med å vaske gulv.

August 1989 dro jeg sammen med to jevnaldrene venner for å studere med vår indiske guru i Himalaya. Vi ble i India et halvt år i første omgang. Jeg lærte mye nytt – blant annet å forstå verden med et filosofisk forståelsesnett mer finmasket enn det jeg hadde møtt før, og jeg opplevde det stille rommet som rommer alt.

Skeptikeren i meg drev meg videre, så etter fem måneder forlot jeg både nye og gamle venner i Himalaya og reiste alene til Varanasi og så til Nepal. Tre uker senere var jeg tilbake litt tøffere, men også mer alene. Gleden over gjensynet med venner, guru og miljøet feide mine kritiske tanker av banen. Jeg fikk navnet Vasudev. I de neste 9 årene var guruen i Himalaya sentrum for min virkelighet.

Jeg vekslet mellom studier på Universitetet i Oslo og opphold i India. Jeg studerte både vestlig filosofi og religionshistorie med tilhørende sosiologi og sosialantropologi – alle emner som prøver å si noe om hva det er å være menneske.

I 1998 skrev jeg ”Realizing the Self  – a hermeneutical analysis” – en hovedfagsoppgave om guruen og det tilhørende miljøet rundt. Både guru og universitetet på Blindern var fornøyde med verket, og jeg opplevde selv at jeg hadde forstått det meste.

Men allerede i 1998 begynte mitt perfekte speil av virkeligheten å slå sprekker – særlig etter mitt første møte med Vigdis Garbarek. Likevel var det først i 2001 at speilet virkelig knuste. Jeg falt inn i en dyp sorg. De neste årene brukte jeg til å plukke opp speilbitene og vurdere hva som var sant og mitt eget og hva jeg ikke lenger trengte. Vigdis Garbarek var en avgjørende støtte for min nye vei til meg selv.

Det har vært en tøff reise og tidvis er den fortsatt tøff. Å gå sin egen vei er ofte ensomt og sjeldent tilrettelagt. Men det har også vært et spennende eventyr fra Himalayas høyder til Amazonas jungel, fra det spektakulære og storslagne til det hverdagslige og vanlige, fra frykt, angst og depresjon til ekstase og glede. På veien har jeg møtt mange gode mennesker som har delt av sin forståelse, og noen ganger er det jeg som har hatt rollen som lærer.

Så langt har det vært et rikt liv. Nå bor jeg for det meste på Bali, spiller musikk, leder en coach-utdanning og holder retreater. Overraskende nok har mye falt på plass for meg til tross for at jeg har hoppet utfor et par stup billedlig talt og ikke valgt de sikreste løsningene her i livet.

Da jeg vokste opp savnet jeg en brukerveiledning eller en bruksanvisning på livet. Det som virkelig betyr noe lærte vi lite om på skolen. Med utgangspunkt i min egen forvirring og søken har jeg samlet meg innsikter, forståelse og ferdigheter på min vei. Dette er jeg så heldig at jeg får dele med andre gjennom bøker, retreater og en utdanning.

”Har du mistet deg selv, har du mistet alt.” Mitt ønske med utdanningen coaching og livsmestring er å hjelpe andre til å finne sin sannhet og sitt uttrykk, og å leve dette så fullt og helt som de evner.

Bjørn Årstad Seyffarth

Please follow and like us:

Sorg

Hva er sorg?
Sorg er en naturlig reaksjon når vi mister noe eller noen som er oss nære. Et eget indre rom åpnes opp i oss med gråt og andre spontane kroppslige reaksjoner. Ofte skjer dette utenfor vår kontroll. Hverdagen blir en annen og det kan oppleves som om det nå finnes tomme rom der det før fantes noe kjent og kanskje trygt.

I tillegg har vi små eller store historier om hvem denne nære var i forhold til oss. De var på sett og vis en del av oss og en del av historien vi fortalte om oss selv. Det har nå oppstått et brudd mellom vår vante opplevelse og historie og en ny virkelighet. Dette er smertefullt. Det kan også lede til en identitetskrise.

Sorg er en indre reise fra å holde fast ved en historie om hvordan det har vært og burde være til å akseptere situasjonen som den er. Sorg er vår følelsesmessige reaksjon på prosessen av å gi slipp på det gamle.

Det er vanligst å snakke om sorg i forbindelse med død, men sorg oppstår like gjerne i forbindelse med andre tap. Eksempler på tap som kan lede til sorg er:

– død i familien eller blant venner
– å miste et barn til barnevernet
– skilsmisse og andre nære forhold som tar slutt
– kjæledyr som dør
– tap av vennskap
– tap av fellesskap
– tap av status og jobb
– tap av tro og idealer
– tap av idoler og viktige autoriteter i livet
– tap av tillit for eksempel ved svik, urett, overgrep og mishandling
– aldring, sykdom og tap av helse
– ulykke
– tap av ferdigheter
– å mislykkes
– tap av betydningsfulle gjenstander
– å flytte

Ærlig med seg selv
Mange av oss ”har ikke tid” og unngår å kjenne på sorgen og distraherer oss ved ”å fortsette som før.” Vi distanserer vi oss fra våre følelser. Da blir vi numne, for vi kan ikke distansere oss bare fra våre vonde følelser – vi distanserer oss samtidig fra alle følelser. Vår evne til å føle glede, begeistring og skjønnhet blir sterkt redusert. Smerten forblir et tidløst traume som vår fortrengning innkapsler i det ubevisste. Vi mister kontakten med oss selv.

Klarer vi å romme følelsene som dukker opp blir sorgen bearbeidet, og vi får dypere kontakt med oss selv. I bearbeidelsen av sorg er det derfor avgjørende å være ærlig med seg selv.

Sorg kan også vekke gode følelser som for eksempel lettelse og frihet. Mange kan kjenne på dårlig samvittighet over slike positive følelser og skjuler derfor disse både for andre og for seg selv. At noen var nære betyr ikke nødvendigvis at de var kjære.

Enkelte er sinte på avdøde og nekter derfor å kjenne på det gode som også fantes i relasjonen. Personen forhindrer seg selv fra å kjenne på savnet og tristheten som også finnes der blandet med smerten over uretten personen har forvoldt.

Å kjenne på følelsene og fortelle andre om følelsene kan gi rom for forandring og bevegelse. Som det heter på engelsk: ”You need to feel it to heal it.”

Sorgrommet og livsrommet
Vi kan også gå for langt i å dyrke sorgen. Det kan bli til en ny identitet som vi aldri helt vil gi slipp på. Kanskje kan det føles som et svik mot en avdød å gå videre, kanskje gir det oss en grunn til å ikke ta ansvar for eget liv eller kanskje vi endelig føler oss berettiget til å ta hensyn til våre egne følelser. Som så ofte i livet gjelder det å finne en god middelvei mellom to ytterpunkter:

distraksjon – romme smerten – dyrke sorgen

Av og til kan det likevel være nødvendig å tillate oss å distrahere oss fra sorgen når smerten blir for overveldende. Det kan også være riktig å dyrke sorgen en stund for virkelig å gå i dybden. Janne Schøning Eldevik forteller:

Se for deg to rom. Det ene rommet kalles livsrommet, det andre rommet kalles sorgrommet. Når man opplever å miste en betydningsfull annen opplever svært mange at man forsvinner inn i sorgrommet. Dette rommet er det svært viktig å få lov til å være i. Dette rommet skal ha plass og omsorg så lenge det er behov for det. Men det finnes et rom til, nemlig livsrommet.

For noen sørgende er det livsrommet de vil være i. De beveger seg sakte og forsiktig inn i sorgrommet alt etter hva de klarer å håndtere av emosjonelle reaksjoner og følelser. For disse personene kan det å oppholde seg i livsrommet være av svært stor betydning for å ikke å falle helt sammen. Noen velger å gå på jobb dagen etter et tap, være sosial og være med gode venner. Andre opplever dette som helt uoverkommelig og søker raskt inn i sorgrommet. Med små skritt vender de ut i livsrommet igjen. Etter en tid hvor sorgen ikke er så overmannende tar livsrommet mer og mer plass.

Noen trenger å øve seg på bevegelsen mot livsrommet og andre trenger å øve seg på bevegelsen mot sorgrommet for å bearbeide sorgen.

Å avslutte en historie på en god og verdig måte
Som et puslespill med mange åpne felter er en uavsluttet historie vanskelig å forlate. Når vi har lagt alle brikkene på riktig plass og puslespillet utgjør et helt bilde er det lettere å gå videre. Når historien vi har med personen eller tingen er avsluttet på en god og verdig måte er det lettere å gi slipp.

Er historien ikke avsluttet på en god og verdig måte, men derimot knyttet til drømmer, håp og forventninger om fremtiden eller til uavklarte konflikter i fortiden kreves det ofte mer for å bearbeide og akseptere tapet.

Hva kan vi gjøre for å avslutte en komplisert historie på en god og verdig måte? Først må vi få tak i brikkene som mangler. Mange av disse brikkene kan vi finne ved å gå gjennom prosessen under:

  1. Å fortelle om det negative du aldri fikk sagt
  2. Å tilgi vedkommende
  3. Å fortelle om alt du angrer på eller er lei deg for
  4. Å be om unnskyldning
  5. Å fortelle om det positive du aldri fikk sagt

Dette kan bringe opp mange minner og situasjoner som det kan være smertefullt å kjenne på. Sorgprosessen blir lettere hvis vi har en god og trygg venn, en coach eller en terapeut som støtter oss i bearbeidelsen.

Bjørn Årstad Seyffarth, cand.philol, filosofisk praktiker og grunnlegger av skolen Coaching by Heart
Janne Schøning Eidevik,
høyskolelektor og forskningspedagog

Please follow and like us:

Hvor stramt er strengen stemt?

Hvor stramt er strengen stemt?
– om hva vi krever av oss selv

En streng stemt for stramt ryker lett
og en streng stemt for slakt klinger ikke;
det er når vi har funnet den rette balansen at vi får en vakker tone.

Vi forventer av oss selv at vi skal klare en hel del i løpet av en dag. Først og fremst skal vi stå opp av sengen, og helst på et gitt tidlig tidspunkt. Dernest skal vi dusje og gjøre våre små morgenrutiner som å spise frokost, pusse tenner og gjøre oss presentable for møtet med omverden, eventuelt ta oss av barn og partner samtidig. Noen av oss legger også inn en løpetur, yoga eller meditasjon som en del av det daglige morgenritualet. Dagen møter oss med jobb og forpliktelser på løpende bånd før vi avslutter det hele med kveldsrutiner.

De aller fleste forholder seg til en eller annen variant av denne strukturen, men hva og hvor mye vi gjør varierer i stor grad. Det gjør også hvor mye vi synes er nok – eller hvor mye vi synes er bra nok. Hva vi krever og forventer av oss selv er svært forskjellig fra person til person.

Hvor strenge krav og hvor høye forventninger vi har til oss selv har mye med vår familiebakgrunn å gjøre. I noen familier forventes mye, i andre lite. Det er mange slags krav vi stiller til oss selv, våre nærmeste og til våre liv – det skal være en viss standard når det gjelder status, moral, ryddighet, økonomi, skjønnhet, dyktighet, lojalitet, gjensidighet, kvalitet osv.

Er disse forventningene bra eller dårlige?

Mange av oss som har vokst opp med høye krav skulle ønske vi kunne bli verdsatt for den vi er uten dette konstante presset om å prestere.

Andre savner at noen tror på at de kan bli noe, kan få til noe og at noen faktisk forventer seg noe av dem.

Hva er bra nok?
Kravene kan bli så overveldende at vi helt setter til side våre egne behov for hvile, samvær, nærhet, glede og moro. Vi løper rundt fra gjøremål til gjøremål til vi kollapser om kvelden, kveld etter kveld. Til slutt møter mange veggen. Da blir vi tvunget til å bare være, for kroppen klarer ikke mer. Det kan ta flere år å komme tilbake når det først har gått så langt.

Står vi ovenfor krav som er større enn det vi klarer å levere blir vi stressa og kan få angst. Er kravet om å prestere knyttet opp til om vi blir verdsatt eller ei, blir det å prestere overveldende viktig. Blir presset for hardt kan det låse seg – vi utsetter, unngår, glemmer eller bortforklarer dette som kreves av oss – først av våre foreldre, senere av oss selv. Dette tærer på selvrespekten, for vi synes selv vi ikke er bra nok. Vi klarer ikke å leve opp til den standarden vi har blitt lært opp til.

Når vi innser at vi ikke klarer å møte standarden kan det tippe over – vi gir opp og lar alle krav til oss selv fare; vi gir etter for impulser vi før har holdt nede og tenker ikke på konsekvensene av det vi gjør – vi gir faen. Kombinert med følelsen av nederlag kan det føles som en lettelse å bryte ut av trange og strenge rammer – en sunn bevegelse bort fra krav som egentlig ikke passer oss.

Vi kan selv velge hvilke krav vi setter til å oss selv – vi kan velge å fravike enkelte krav vi har fått fra våre foreldre og samfunn og velge å legge til egne utfra hvem vi ønsker å være, utfra hva som er vår sannhet. Klarer vi å leve opp til kravene vi setter oss, styrker det selvrespekten.

Er kravene lavere enn det vi kan prestere blir det fort til at vi kjeder oss og mister interessen. Uten krav eller grenser søker vi oss naturlig nok mot å få tilfredsstilt umiddelbare behov som sult, lek og sex, men lite mer. Vi har ikke motivasjon til å ta tak i langsiktige prosjekter.

Blir vi inspirert av gode forbilder eller blir vi sett av viktige personer i våre liv, heves våre forhåpninger og dermed forventningene til oss selv. Dette setter gode rammer for hva vi gjør og gir oss motivasjon til å tenke fremover.

Kort oppsummert kan vi si at for strenge krav kan lede til stress, angst og utbrenthet og for slakke krav leder til kjedsomhet og utglidning.

Er kravene passe stramme får vi en god tone – vi finner flyt. Vi har noe å strekke oss mot, men ikke mer enn at vi tror vi kan klare det.

Fritt oversatt fra William James finnes en formel for å forstå forholdet mellom våre forventninger til oss selv, våre prestasjoner og vår selvrespekt.

Selvrespekt = Prestasjon : Forventning (Kan også skrives som en brøk, men vrient å få til her…)

Har vi store forventninger, men presterer litt mindre, senker det vår selvrespekt. Har vi lave forventninger, men presterer det samme som over, styrker det vår selvrespekt selv om vi har prestert det samme! For det handler ikke om hvor mye vi presterer objektivt sett, men om hvor mye vi presterer i forhold til våre forventninger og krav til oss selv. Presterer vi over forventning høyner det selvrespekten.

Det er også stor forskjell på hva vi forventer av oss selv. Jeg spiller musikk og forventer av meg selv å kunne spille harmonisk sammen med andre musikere. Klarer jeg det innfrir jeg min forventning til meg selv. Klarer jeg ikke det blir jeg skuffet over meg selv.

Avansert kjemi eller kinesisk er ikke noe jeg forventer å kunne og det går heller ikke inn på meg at jeg ikke mestrer dette. Andre forventer helt andre ferdigheter og kvaliteter av seg selv.

Har vi en grunnleggende god selvfølelse – har vi kjærlighet og godhet for oss selv forut for alle verdivurderinger – blir kravene mindre tyngende. Vi kan styrke vår selvfølelse direkte gjennom å dyrke et nærere forhold til oss selv og gjennom kjærlighet og aksept fra andre. Indirekte styrker vi vår selvfølelse gjennom å heve vår selvrespekt.

Hva tror du er mulig?
La oss si du jogger en fast runde hver morgen. Du tenker med deg selv at dette er ganske krevende og helt på grensen til hva du kan forvente av deg selv. En dag møter du en nabo som løper samme runden. Det er riktig hyggelig å løpe sammen, så når naboen fortsetter på runde nummer to, henger du med. Du blir faktisk med på tredje runden også. Når du har gjennomført hele tre runder og ønsket naboen en god dag videre er du sliten, men også gledelig overrasket over deg selv! Du har fått strukket grensen for hva du tror er mulig.

Denne historien inneholder flere gode poenger. For det første er det ofte lettere å få til noe sammen med andre. Det er mer gledesfylt og vi møter færre av våre egne skjær i sjøen i form av motstand og ideer om hvor tungt og vanskelig en viss oppgave er. Det er svært vanlig å tro at man evner mindre enn det man faktisk kan få til, men møter du noen som allerede gjør det og som tror at du også klarer det, kan du gi slipp på tidligere innlærte begrensninger.

Noen ganske få tror at de kan få til mer enn de faktisk kan, men selv denne overdrevne troen på seg selv fungerer som en god drivkraft så lenge illusjonen holder. Tro blir ofte til virkelighet. Tro kan flytte fjell.

Kan det blir bedre? Ja, hvis du tror det kan bli bedre, så kan det bli bedre. Tror du ikke det kan bli bedre, så skal det godt gjøres at det blir bedre.

Hvem kommer kravene fra?
Har vi valgt kravene selv eller vi anser dem for å være våre egne, er det ofte glede forbundet med prestasjonen.

Kommer kravene utenfra og føles påtvunget motiveres vi i større grad av frykt for hva som vil skje hvis vi ikke presterer.

Når jeg forstår at jeg har et valg, og at den situasjonen jeg står i faktisk er noe jeg velger å stå i, oppleves det mer gledesfylt å oppfylle kravene enn hvis jeg ser meg selv som et offer for en situasjon med påtvungne plikter.

Vi kan også være splittet slik at vi faktisk velger visse krav bevisst, men en annen del av oss er ikke med på notene. Denne andre delen gir seg til kjenne som motstand (jfr. tekst om motstand).

Når vi trer inn i en situasjon hvor vi gjør vår plikt uten å tvile kan det føles som en lettelse. Vi lar en ytre autoritet eller situasjon ta over vår vilje og vi utfører kun det som må til i situasjonen. Når vi dertil kjenner vår arbeidsoppgave godt kan vi komme inn i en god flyt.

Do be do be do
Meningen med livet er ifølge Frank Sinatra ”Do be do be do be do.” Dette er en gammel vits jeg liker godt. Den poengterer både at livet er en sang og en lek, men også denne vekslingen mellom å gjøre og være.

Er vi et av disse supermenneskene som klarer alt og gjerne samtidig, er vi ikke nødvendigvis lykkeligere av den grunn. Prestasjon er en viktig del av livet, men langt fra alt. Å bare være, nyte og finnes i lek og i kjærlighet er vel så viktig for livsgleden. Å gjøre og å være fungerer best i en balansert veksling – do be do be do.

Work hard, play hard” var slagordet til en kvinne jeg møtte. Hun hadde fått slagordet av faren sin. Det høres jo tøft ut, men med en slik innstilling blir man uunnvikelig hard – hard mot seg selv og hard mot andre. Det er jo en god oppskrift for å oppnå mye, men livets mykere verdier, ens dypere behov, får ikke plass. Dermed blir livet fattig til tross for at alt er på stell ytre sett.

Sårbarhet er mat for kjærlighet og uten denne mykheten oppstår ikke genuin kontakt hverken i vennskap eller i kjærlighet. Man kan heller ikke gi barn den medfølelsen de trenger for å føle seg sett og møtt.

Så, hvor stramt bør strengen være stemt? Som i oppdragelse av barn gjelder det å gi seg selv omsorg, oppmerksomhet og nærhet – kort sagt, kjærlighet – i kombinasjon med tydelige grenser og passe stramme krav.

«You need to have a little bit of compassion for yourself. Steadiness and determination are necessary to deal with your lower self, but you also need to have kindness and compassion. Perfection is divine, and at some point perfection may visit you, but human beings are imperfect. Be very careful with the idealized self. This idealization that you make about yourself becomes a cruel tyrant who insists on demanding something from you that you do not have to give.»
– Sri Prem Baba

Bjørn Årstad Seyffarth

Please follow and like us:

Hesten og dens rytter – om kropp og hode

Hesten og dens rytter – om kropp og hode

Mennesket er et dyr og likner på andre dyr rent fysisk. Men, vi har også evnen til å tenke og være selvbevisste. Vi kan tenke om oss selv – vi skaper oss et selvbilde. Selvbildet kan fort bli viktigere enn vår umiddelbare opplevelse. Mange av oss glemmer nesten den delen av oss som er dyr, nemlig kroppen. Kroppen blir mest noe vi tenker noe om, en del av vårt mentale selvbilde og noe vi ser i speilet.

Tanken kan reise fra sted til sted, fra tema til tema, fra høye fjell til dype daler i løpet av et øyeblikk. Med tanken kan vi planlegge jobb, sosialisering, reiser, fritidsinteresser og trening i et heseblesende tempo. Alt virker enkelt og klart i hodet, og går det rent tidsmessig, kjører vi på. Vi kan bli som en rytter som glemmer å ta hensyn til hesten.

Litt om hester
De fleste hester trenger vante omgivelser for å føle seg trygge. Det kan ta et halvt år på samme sted før hesten har falt til ro med hvor den bor. Den trives med rutiner og forutsigbarhet. Reiser den for mye rundt blir den lett urolig. Noen hester tåler raskt skifte av omgivelser og omstendigheter, men det er få.

For de fleste hester fungerer omgang med de samme hestene best, for i en ny konstellasjon av hester må det etableres en ny rangordning, og det kan være en krevende og stressende prosess.

Hesten trives best ute i naturen, for livet i bås blir fort for stillestående og uten naturlig fysisk utfoldelse.

Hvis en hest ikke blir behandlet med respekt, kan den bli opprørsk og slem eller underdanig og apatisk. Mange hester blir kontrollert med pisken, og samarbeider egentlig ikke, men adlyder av frykt for straff eller i håp om belønning i form av en gulrot, et eple eller sukker.

Hvis en hest blir behandlet med respekt av sin rytter, kan hest og rytter nærmest gå i ett og det oppstår et telepatisk bånd som gjør at rytteren egentlig ikke trenger tømmer for å styre hesten, ei heller pisk eller gulrot.

Vår kropp er som en hest. Den har helt bestemte behov, og den trenger ofte tid for å omstille seg. Den er et sosialt vesen som verken er opptatt av ideologi eller politisk korrekthet, men den er svært vâr på om den blir sett, anerkjent og møtt eller om den blir oversett, ignorert eller tatt for gitt. Kroppen vår er også en del av naturen, og føler seg mest hjemme i naturen. Vi kan ha streng kontroll på kroppen, og da adlyder den, men den gir ikke sitt beste og ei heller helhjertet.

Å lytte til kroppen er noe helt annet enn å tenke på kroppen. Å være fysisk aktiv betyr heller ikke at vi nødvendigvis er i kontakt med kroppen vår. Å lytte til kroppen handler om å være i kontakt med våre følelser, våre behov og vår allmenntilstand. Det handler om å være vâr og ta hensyn til signalene kroppen sender.

Hest og rytter er egentlig en enhet, en kentaur, som er mangfoldig ganger mer kraftfull enn en enslig rytter som pisker frem sin slitne og underdanige hest.

Bjørn Årstad Seyffarth

 

Please follow and like us:

Er et liv uten indre motstand mulig?

Jeg setter meg fore å gjøre noe, gjerne noe fornuftig og voksent som å fylle ut skattemeldingen. Det er innlysende at dette er noe som er bra for meg å få gjort, og noe jeg vil gjøre, men jeg møter motstand i meg selv. Det er en annen del av meg som holder igjen.

Det kan gi seg uttrykk i en følelse av ubehag. Jeg ser oppgaven foran meg, men motivasjonen til å gjøre den er ikke sterk nok til å bryte igjennom den massive veggen av motvilje som veller opp fra et mørkt dyp i meg selv. Frykt.

Ofte ”glemmer” jeg oppgaven jeg skal gjøre, og lar det skure og gå. Hvis jeg ikke direkte glemmer oppgaven, kan det hende jeg legger merke til hvordan jeg unngår den, utsetter det hele litt til og heller finner på alt mulig annet, nyttig og unyttig, jeg skal gjøre først.

Det er ikke alltid vårt bevisste jeg og vårt underbevisste samarbeider. Selv sliter jeg med en opprører i det underbevisste som setter på bremsen i tide og utide til stor frustrasjon for den våkne delen av meg selv. Det er en splittelse mellom meg som våken bevissthet og et indre barn som representerer mine umøtte ønsker, behov og begjær. Og, følelser jeg ikke alltid tillater meg selv å kjenne på som frykt, skam, sorg, entusiasme, sjalusi, skyld og tristhet.

Gjennom oppvekst, oppdragelse og utdannelse ble det skapt en høflig, fornuftig og dannet personlighet som for det meste rår grunnen. I prosessen ble mange følelser, ønsker, behov og begjær satt til side og etter hvert gikk de under bakken. På ingen måte forsvant de, men snarere har de bygget seg opp som en hel gerilja-arme som går til angrep i ly av mørket, setter på bremsen, kaprer kontrollen i korte, men avgjørende øyeblikk for så å forsvinne sporløst. Denne armeen synes også å sitte på nøkkelen til motivasjonen.

Gradvis har jeg jobbet med å bevisst slippe frem og gi mer plass til disse følelsene, ønskene, behovene og begjærene i et forsøk på å bygge bro mellom de ulike delene av meg selv. Jeg har blitt mindre og mindre en streng representant for hvordan jeg burde oppføre meg ifølge god takt og tone, det politisk korrekte og det åndelig korrekte. I stadig større grad har jeg lyttet til kroppen. Tidvis har jeg fryktet at jeg skulle komme til å miste kontrollen, men det har bare delvis skjedd.

Her om dagen merket jeg et markant skifte. Jeg satt på bussen og tenkte at jeg burde bruke tiden konstruktiv ved å lære meg noe fra en lydbok. Før ville den indre bremsen ha satt inn. Da kunne jeg enten ha nedkjempet motstanden og gjort det likevel, men bare halvhjertet, eller gitt opp og stirret ut av vinduet istedenfor. Denne dagen fantes ikke motstanden. Det var som om gerilja-armeen var fornøyd. Den hadde fått sitt og trengte ikke å gjøre opprør. Det var en liten hendelse, men en stor lettelse. Jeg jobbet med glede og fokus med lydboken min.

Å kjempe mot motstanden kan forsterke splittelsen. Klarer vi å inngå i dialog med motkreftene kan vi spørre dem hva de vil, hva de ønsker seg, hva de trenger og hvorfor de kjemper imot. Vi kan finne mye visdom, men også umodne følelser som svar.

Mange av oss er ikke gode nok til å ta hensyn til oss selv i vårt ønske om å ta hensyn til alle andre. For eksempel kan vi føle oss forpliktet til nok en gang å hjelpe en venn som aldri har hjulpet oss, men vi kjenner også på en indre motstand. Vi kjenner på den dårlige samvittigheten og at vi burde hjelpe, for hun trenger det jo, men også på noe som lugger og holder oss igjen. Ved å lytte til motstanden kan vi få tak i sunne grenser fra vårt indre barn som ikke vil bli overkjørt flere ganger. Vi kan også finne et enormt sinne over å ha bli overkjørt så mange ganger, et sinne som kan skape voldelige indre bilder. Vi bør jo ikke handle på disse voldelige bildene, men det er viktig å anerkjenne at de finnes der og tillate følelsen å få være i oss, for følelsen forsvinner ikke om vi ikke vil kjenne på den – den bare går under overflaten.

Å håndtere slikt undertrykt materiale er en kunst, for å falle inn i følelsen lar oss heller ikke gå videre. Vidgis Garbarek delte en metafor som fungerer bra for meg: Følelsen er som et svart hull. Går vi for nære faller vi nedi og mister oss selv og den gamle følelsen blir hele vår virkelighet. Trekker vi oss for langt bort mister vi det svarte hullet av syne og dets kraftfelt virker utenfor vår bevissthet. I et punkt i nærheten av, men ikke for nære, kjenner vi suget fra følelsen uten å falle nedi. Her kan vi romme og gå i dialog med følelsen.

Mye slipper taket bare det blitt sett, opplevd, anerkjent og forstått uten fordømmelse. Setningen under kan brukes for å gjøre nettopp dette:

Jeg anerkjenner dette, hva det enn er – helt til bunnen av det og helt tilbake til opprinnelsen.

Når vi har integrert motstanden kan vi etter hvert finne en sunnere balanse i oss selv mellom å gi og ta imot, mellom hensynet til oss selv og andre, mellom fornuft og begjær, mellom hode, hjerte og kropp.

«Upper limit»
Det er utrolig nok svært vanlig å ha motstand mot at det går bra. Det kalles gjerne «upper limit» eller øvre grense. Det går en grense for hvor bra vi tillater oss å ha det. Vi har blitt vandt til at det går sånn passe, vi har det verken veldig bra eller veldig dårlig, ja, livet går på det jevne. Når det så begynner å gå bra, ja, kanskje til og med mye bedre enn før, kan det vekke ikke bare glede, men også angst. Det er uvant, og det er langt ned til der vi er vandt til å være; det er stor fallhøyde. En del av oss elsker jo at det går bra, mens en annen del holder oss tilbake. Blir det for skummelt, vil en del av oss holde igjen og til og med sabotere situasjonen slik at vi faller på plass til vår trygge, lett depressive hverdag. Går det bra over lengre tid kan det være en tilvenningsperiode før vi føler oss trygge på at det kommer til å fortsette å gå bra og at det er greit at det går bra. Er vi våkne på fallgruvene i denne perioden kan vi unngå at den indre motstanden ødelegger for oss.

Ytre motstand
Når vi forandrer oss, finner ny kraft, ny åpenhet, ny glede og sunne grenser kan vi også møte motstand fra omgivelsene. Folk har blitt vandt til å ha oss på en bestemt måte, og noen er kanskje til og med vandt til å utnytte oss. En del av utviklingsarbeidet vårt kan være å gi slipp på usunne forhold som hører til mønstre vi ikke lenger ønsker å leve i.

Fra splittelse til harmoni
Indre motstand innebærer at krefter og impulser vi ikke har inkludert i vårt våkne jeg, kjemper imot det vi tror vi vil. Inkluderer vi motstanden i vår våkne bevissthet og inngår i dialog med den, unngår vi ubevisst oppførsel og indre splittelse. Vi rommer mer av oss selv, og da blir livet rikere, vi blir sterkere og mer harmoniske.

Hjertelig hilsen
Bjørn

 

Please follow and like us: