Jeg setter meg fore å gjøre noe, gjerne noe fornuftig og voksent som å fylle ut skattemeldingen. Det er innlysende at dette er noe som er bra for meg å få gjort, og noe jeg vil gjøre, men jeg møter motstand i meg selv. Det er en annen del av meg som holder igjen.

Det kan gi seg uttrykk i en følelse av ubehag. Jeg ser oppgaven foran meg, men motivasjonen til å gjøre den er ikke sterk nok til å bryte igjennom den massive veggen av motvilje som veller opp fra et mørkt dyp i meg selv. Frykt.

Ofte ”glemmer” jeg oppgaven jeg skal gjøre, og lar det skure og gå. Hvis jeg ikke direkte glemmer oppgaven, kan det hende jeg legger merke til hvordan jeg unngår den, utsetter det hele litt til og heller finner på alt mulig annet, nyttig og unyttig, jeg skal gjøre først.

Det er ikke alltid vårt bevisste jeg og vårt underbevisste samarbeider. Selv sliter jeg med en opprører i det underbevisste som setter på bremsen i tide og utide til stor frustrasjon for den våkne delen av meg selv. Det er en splittelse mellom meg som våken bevissthet og et indre barn som representerer mine umøtte ønsker, behov og begjær. Og, følelser jeg ikke alltid tillater meg selv å kjenne på som frykt, skam, sorg, entusiasme, sjalusi, skyld og tristhet.

Gjennom oppvekst, oppdragelse og utdannelse ble det skapt en høflig, fornuftig og dannet personlighet som for det meste rår grunnen. I prosessen ble mange følelser, ønsker, behov og begjær satt til side og etter hvert gikk de under bakken. På ingen måte forsvant de, men snarere har de bygget seg opp som en hel gerilja-arme som går til angrep i ly av mørket, setter på bremsen, kaprer kontrollen i korte, men avgjørende øyeblikk for så å forsvinne sporløst. Denne armeen synes også å sitte på nøkkelen til motivasjonen.

Gradvis har jeg jobbet med å bevisst slippe frem og gi mer plass til disse følelsene, ønskene, behovene og begjærene i et forsøk på å bygge bro mellom de ulike delene av meg selv. Jeg har blitt mindre og mindre en streng representant for hvordan jeg burde oppføre meg ifølge god takt og tone, det politisk korrekte og det åndelig korrekte. I stadig større grad har jeg lyttet til kroppen. Tidvis har jeg fryktet at jeg skulle komme til å miste kontrollen, men det har bare delvis skjedd.

Her om dagen merket jeg et markant skifte. Jeg satt på bussen og tenkte at jeg burde bruke tiden konstruktiv ved å lære meg noe fra en lydbok. Før ville den indre bremsen ha satt inn. Da kunne jeg enten ha nedkjempet motstanden og gjort det likevel, men bare halvhjertet, eller gitt opp og stirret ut av vinduet istedenfor. Denne dagen fantes ikke motstanden. Det var som om gerilja-armeen var fornøyd. Den hadde fått sitt og trengte ikke å gjøre opprør. Det var en liten hendelse, men en stor lettelse. Jeg jobbet med glede og fokus med lydboken min.

Å kjempe mot motstanden kan forsterke splittelsen. Klarer vi å inngå i dialog med motkreftene kan vi spørre dem hva de vil, hva de ønsker seg, hva de trenger og hvorfor de kjemper imot. Vi kan finne mye visdom, men også umodne følelser som svar.

Mange av oss er ikke gode nok til å ta hensyn til oss selv i vårt ønske om å ta hensyn til alle andre. For eksempel kan vi føle oss forpliktet til nok en gang å hjelpe en venn som aldri har hjulpet oss, men vi kjenner også på en indre motstand. Vi kjenner på den dårlige samvittigheten og at vi burde hjelpe, for hun trenger det jo, men også på noe som lugger og holder oss igjen. Ved å lytte til motstanden kan vi få tak i sunne grenser fra vårt indre barn som ikke vil bli overkjørt flere ganger. Vi kan også finne et enormt sinne over å ha bli overkjørt så mange ganger, et sinne som kan skape voldelige indre bilder. Vi bør jo ikke handle på disse voldelige bildene, men det er viktig å anerkjenne at de finnes der og tillate følelsen å få være i oss, for følelsen forsvinner ikke om vi ikke vil kjenne på den – den bare går under overflaten.

Å håndtere slikt undertrykt materiale er en kunst, for å falle inn i følelsen lar oss heller ikke gå videre. Vidgis Garbarek delte en metafor som fungerer bra for meg: Følelsen er som et svart hull. Går vi for nære faller vi nedi og mister oss selv og den gamle følelsen blir hele vår virkelighet. Trekker vi oss for langt bort mister vi det svarte hullet av syne og dets kraftfelt virker utenfor vår bevissthet. I et punkt i nærheten av, men ikke for nære, kjenner vi suget fra følelsen uten å falle nedi. Her kan vi romme og gå i dialog med følelsen.

Mye slipper taket bare det blitt sett, opplevd, anerkjent og forstått uten fordømmelse. Setningen under kan brukes for å gjøre nettopp dette:

Jeg anerkjenner dette, hva det enn er – helt til bunnen av det og helt tilbake til opprinnelsen.

Når vi har integrert motstanden kan vi etter hvert finne en sunnere balanse i oss selv mellom å gi og ta imot, mellom hensynet til oss selv og andre, mellom fornuft og begjær, mellom hode, hjerte og kropp.

«Upper limit»
Det er utrolig nok svært vanlig å ha motstand mot at det går bra. Det kalles gjerne «upper limit» eller øvre grense. Det går en grense for hvor bra vi tillater oss å ha det. Vi har blitt vandt til at det går sånn passe, vi har det verken veldig bra eller veldig dårlig, ja, livet går på det jevne. Når det så begynner å gå bra, ja, kanskje til og med mye bedre enn før, kan det vekke ikke bare glede, men også angst. Det er uvant, og det er langt ned til der vi er vandt til å være; det er stor fallhøyde. En del av oss elsker jo at det går bra, mens en annen del holder oss tilbake. Blir det for skummelt, vil en del av oss holde igjen og til og med sabotere situasjonen slik at vi faller på plass til vår trygge, lett depressive hverdag. Går det bra over lengre tid kan det være en tilvenningsperiode før vi føler oss trygge på at det kommer til å fortsette å gå bra og at det er greit at det går bra. Er vi våkne på fallgruvene i denne perioden kan vi unngå at den indre motstanden ødelegger for oss.

Ytre motstand
Når vi forandrer oss, finner ny kraft, ny åpenhet, ny glede og sunne grenser kan vi også møte motstand fra omgivelsene. Folk har blitt vandt til å ha oss på en bestemt måte, og noen er kanskje til og med vandt til å utnytte oss. En del av utviklingsarbeidet vårt kan være å gi slipp på usunne forhold som hører til mønstre vi ikke lenger ønsker å leve i.

Fra splittelse til harmoni
Indre motstand innebærer at krefter og impulser vi ikke har inkludert i vårt våkne jeg, kjemper imot det vi tror vi vil. Inkluderer vi motstanden i vår våkne bevissthet og inngår i dialog med den, unngår vi ubevisst oppførsel og indre splittelse. Vi rommer mer av oss selv, og da blir livet rikere, vi blir sterkere og mer harmoniske.

Hjertelig hilsen
Bjørn

 

Facebook Comments
Please follow and like us:
error