Er dagene fylt med glede dukker ikke spørsmålet om meningen med livet så ofte opp. Det er først når livet virker kaotisk og uoversiktlig eller når det omsider har blitt stille at vi søker å få fatt i de røde trådene som binder veven i et liv sammen og som kanskje kan gi mening til det hele.

Jeg vokste opp under forvirrende omstendigheter med motstridende verdier og vurdering fra mor og far som skilte lag da jeg var 5 år gammel. Også skolegangen gav svært forskjellige versjoner av virkeligheten – først tre år på Rudolf Steinerskolen før mor plasserte meg på offentlig skole. Dette utfordret meg til å tenke og forstå hva som foregikk rundt meg. Moren min tok meg også med på en reise da jeg var 9 år gammel til Bali, Japan og Singapore. Det åpnet øynene mine for at verden er større enn lille Norge.

Som 13-åring begynte jeg å søke en dypere mening med livet. Det eneste jeg fant i nærmiljøet var en kristen ungdomsklubb. Det var godt å finne en slags sammenheng, men de andre ungdommene var ikke spesielt interesserte i å snakke om meningen med livet. De hadde nok med bordtennis, popkorn, hverandre og slalåmtur i vinterferien. Jeg hadde noen gode samtaler med lederne – vi forholdt oss i det minste til de samme spørsmålene, men svarene de gav meg var ikke for meg. Når de ikke lenger kunne forsvare sine påstander med logikk ble diskusjonen avsluttet med at det står i bibelen. Jeg søkte videre alene.

15 år gammel hadde jeg tenkt ut at meningen med livet er en X, en variabel som kan byttes ut med en hvilken som helst annen X. Det avgjørende var om man trodde at sin X var selve svaret. Det var vanskelig for meg å tro på en bestemt X som svaret på meningen med livet når det i prinsippet kunne ha vært noe helt annet. Dette ledet meg inn i en eksistensiell krise året etter.

Sommeren 1986 utsatte jeg meg for en ukes selvpålagt isolasjon på sommerstedet vårt på Hvaler. Jeg håpet å finne noen svar eller kanskje fred i sjela. Det var mer krevende enn jeg hadde trodd. Jeg følte meg på randen av galskap.

Langsmed veggen på lillehytta stod en gammel damesykkel uten gir, men med ballongdekk, fjærsete og stødig bagasjebrett. Jeg pumpet luft i dekkene, børstet vekk det verste støvet og rusten og satte av gårde med ryggsekk og gitar bakpå. Turen gikk fra Hvaler til Tromøya utenfor Arendal. Den tyngste biten var fra Kirkøya i Hvaler til Fredrikstad. Jeg var ikke i form og hadde ikke helt tro på at dette skulle gå. Men det gikk jo stadig fremover, og da jeg kunne ta fergen over fra Moss til Horten var jeg definitivt i gang. Jeg overnattet på ungdomsherberget i Tønsberg. Neste natt leide jeg en hytte jeg fant langs veien. I Kragerø bodde jeg hos en venn. Underveis måtte jeg bytte dekk og slanger – de var dønn morkne. Målet, anstrengelsen og smerten fokuserte oppmerksomheten min.

På Tromøya var det fredsleir for Nei til Atomvåpen og Ungdom mot Atomvåpen. Min eksistensielle krise fikk en pause erstattet av et fellesskap for en god sak. For meg var nok fellesskapet viktigere enn saken, for jeg trodde egentlig ikke at vi kunne utrette så mye – en gjeng med ungdommer i lille Norge.

Som 17-åring kom jeg i kontakt med en gammel skolekamerat fra Steinerskolen som introduserte meg til meditasjon. ”Du trenger ikke tro på noe som helst. Det handler om direkte erfaring. Lukk øynene og se hva du finner.” Det hjalp meg videre, og ledet meg inn i et godt miljø med våkne jevnaldrene. Omsider fant jeg glede og mening.

India
”Du drar ikke til India!” sa moren min. 19 år gammel flyttet jeg hjemmefra uten å si fra på forhånd og uten å oppgi adressen til moren min. Jeg flyttet inn hos en venn som hadde vært Hare Krishna og dermed også hadde et nært forhold til indisk kultur. Og, han hadde et billig rom til leie. Jeg jobbet noen måneder på Arbeidsformidlingen med å vaske gulv.

August 1989 dro jeg sammen med to jevnaldrene venner for å studere med vår indiske guru i Himalaya. Vi ble i India et halvt år i første omgang. Jeg lærte mye nytt – blant annet å forstå verden med et filosofisk forståelsesnett mer finmasket enn det jeg hadde møtt før, og jeg opplevde det stille rommet som rommer alt.

Skeptikeren i meg drev meg videre, så etter fem måneder forlot jeg både nye og gamle venner i Himalaya og reiste alene til Varanasi og så til Nepal. Tre uker senere var jeg tilbake litt tøffere, men også mer alene. Gleden over gjensynet med venner, guru og miljøet feide mine kritiske tanker av banen. Jeg fikk navnet Vasudev. I de neste 9 årene var guruen i Himalaya sentrum for min virkelighet.

Jeg vekslet mellom studier på Universitetet i Oslo og opphold i India. Jeg studerte både vestlig filosofi og religionshistorie med tilhørende sosiologi og sosialantropologi – alle emner som prøver å si noe om hva det er å være menneske.

I 1998 skrev jeg ”Realizing the Self  – a hermeneutical analysis” – en hovedfagsoppgave om guruen og det tilhørende miljøet rundt. Både guru og universitetet på Blindern var fornøyde med verket, og jeg opplevde selv at jeg hadde forstått det meste.

Men allerede i 1998 begynte mitt perfekte speil av virkeligheten å slå sprekker – særlig etter mitt første møte med Vigdis Garbarek. Likevel var det først i 2001 at speilet virkelig knuste. Jeg falt inn i en dyp sorg. De neste årene brukte jeg til å plukke opp speilbitene og vurdere hva som var sant og mitt eget og hva jeg ikke lenger trengte. Vigdis Garbarek var en avgjørende støtte for min nye vei til meg selv.

Det har vært en tøff reise og tidvis er den fortsatt tøff. Å gå sin egen vei er ofte ensomt og sjeldent tilrettelagt. Men det har også vært et spennende eventyr fra Himalayas høyder til Amazonas jungel, fra det spektakulære og storslagne til det hverdagslige og vanlige, fra frykt, angst og depresjon til ekstase og glede. På veien har jeg møtt mange gode mennesker som har delt av sin forståelse, og noen ganger er det jeg som har hatt rollen som lærer.

Så langt har det vært et rikt liv. Nå bor jeg for det meste på Bali, spiller musikk, leder en coach-utdanning og holder retreater. Overraskende nok har mye falt på plass for meg til tross for at jeg har hoppet utfor et par stup billedlig talt og ikke valgt de sikreste løsningene her i livet.

Da jeg vokste opp savnet jeg en brukerveiledning eller en bruksanvisning på livet. Det som virkelig betyr noe lærte vi lite om på skolen. Med utgangspunkt i min egen forvirring og søken har jeg samlet meg innsikter, forståelse og ferdigheter på min vei. Dette er jeg så heldig at jeg får dele med andre gjennom bøker, retreater og en utdanning.

”Har du mistet deg selv, har du mistet alt.” Mitt ønske med utdanningen coaching og livsmestring er å hjelpe andre til å finne sin sannhet og sitt uttrykk, og å leve dette så fullt og helt som de evner.

Bjørn Årstad Seyffarth

Facebook Comments
Please follow and like us:
error